Livet mitt

Nå tenke jeg og begynne kampen om min rett, nå har min kone hatt 4 forskjellig menn iløpet a 2år og nå har jeg fått nok. Tenkte og prøve og få boretten til begge ungene siden hu er så ustabil og det kan ikke være bra for ungene. Er det noen som har gått den veien og veit om jeg har noe sjangs på og få bo retten til begge to? Jeg vil ikke nekte hu noe ang samvær med ungene men kunne tenke meg at begge 2 hadde bosted hos meg så de slipper og være med på hennes bytte av menn hele tiden, og heller ha det stabilt hos meg på åssen de bor. Håper det er noen innom her som har litt greie på dette og kan komme med litt tips?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Skulle hente min sønn på sfo i dag, løp inn og fant guttungen kledde på han og var på vei ut til bilen og trodde jeg slapp unna. Men der kom den kødden, han smilte med DET gliset til meg og hilste så pent på min sønn… Holdt på og svinge til men rakk gudsjelov og tenke meg om.. Fy jeg ble helt skjelven sint, tenkte dette skal jeg ikke oppleve flere ganger. Ringte til kona og sa at jeg måtte få flytte hjem til bygda(20min unna) jeg kommer fra med min sønn så kan han gå på skole der så slapp jeg  bo her oppe og treffe de/han. Men da fikk jeg hue full av kjeft og jeg tenke bare på meg selv og ikke på sønnen min som måtte bytte skole. Men vi flyttet jo opp hit fra min hjembygd for 1år siden så han kjenner jo flere på sin alder der og tenke jeg, men det hadde ikke noe å si for hu.. Er jeg egoist og tenker bare på meg selv og ikke min sønn?? Jeg vil jo bare det beste for han og meg selv og vi har delt omsorg så jeg har vel litt å si jeg og??

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sitter og tar morgen kaffen etter en natt som jeg faktisk har sovet litt, unga springer rundt og har det moro. Kunne ønske jeg kunne ta ting så lett som sånne små huer klarer.. Fant ut at min datter som er 5år faktisk har følelser om dette og, ca en time etter hun hadde lagt seg i går hørte jeg hun lå oppe og gråt litt. Jeg gikk opp og spurte hva som var i veien og hun sa at hun var lei seg inni seg og at hun savnet at mamma bodde her, den traff som en skarp kniv og jeg klarte ikke holde meg Hadde ikke trodd at hun faktisk følte så veldig om dette som har skjedd.. Skal det være så vanskelig å få noen ut av hue? Jeg blir så sinna på denne måten ting har blitt gjort, er det bare jeg som tenker på unga? Veit jeg har mine svakheter, men jeg har aldri vært slem! Og kjenner meg så hjelpesløs når jeg ikke får noe ut av kona, hu flyttet ut i januar til sin bror og sendte mld om hu var usikkert og trengte litt tid for seg selv så jeg har prøvd helt til forrige uke med og vise hva jeg føler på mld siden hu ikke ville snakke med meg ansikt til ansikt. Så fikk jeg mld forrige helg om at hu hadde bestemt seg og at hun ikke ville prøve mer! Faen så sint jeg ble, er ikke på mld sånt skal sies!! Også fant jeg jo ut etterpå at hu har jo bare hatt meg på siden mens hu egentlig har funnet seg en ny mann.. Da har jo jeg levet i et håp siden i januar og så har jeg egentlig bare vært en reserve plan.. Er damer så slemme eller er det jeg som ikke skjønner åssen de tenker??

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fikk ungene etter en uke uten dem og det var deilig å få de i hus Gruer meg til uken som kommer da jeg kjører og henter min sønn på skolen er det veldig store sjanse for og treffe på min kones nye flamme..Men har jo ikke noe valg så må vel bite tenna sammen og la det stå.. Men føler ikke at jeg klarer å få ting ut av verden når jeg ikke får snakket med min kone som nekter og snakke med meg forutenom på sms. Føler at en ikke er verdt noen ting og jeg blir så sint og lei Fant ut av en kompis at det hjelper og blogge litt når man har det tungt, og etter de få kommentarer jeg har fått syntes jeg faktisk det samme. Eneste er at man føler seg litt dum når man ikke har forvane og brette livet ut på internett sånn, er jeg kanskje en sytepave som burde holde kjeft og være en mann og takle ting selv?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette er min første blogg og lager denne for og kanskje få noen tips på åssen ting kan takles her i verden..For 2måneder siden var jeg lykkelig gift med 2 barn og så en kveld fant min kone ut at hun ville flytte ut, jeg ble så paff at jeg ble sur og sa at hun ikke kan gjøre dette sånn uten noe fight men det kunne hun vist… Nå var jeg sur og lei meg i 2uker etterpå før jeg fant ut at dette ikke gjorde saken bedre.. Har siden prøvd og få min kone i samtale om oss men hun vil ikke engang snakke med meg. Så fant jeg ut gjennom min sønn at hun har begynt å treffe en pappa i samme klasse som min sønn. Skjønner ikke åssen jeg skal klare og takle alt dette:( Dette er jo et problem som mange går igjennom hele tiden men jeg sliter så jævlig at jeg ikke veit hva jeg skal gjøre for og komme igjennom dette. Er det noen i samme båt som meg som kan komme med noen tips??

Tips oss hvis dette innlegget er upassende